Paul, du startet livet I en liten plass kalt Maidenhead, hvor det sies at Spice Girls delte en leilighet før de ble berømte, du fant derimot Clive Nolan der. Fortell oss hvordan.
Det var omtrent 13 år siden, jeg hadde vært I bandet Hybrid I flere år og vi annonserte etter vocalist.Det kom et svar fra en som het Matt (husker ikke etternavnet hans lenger) som fortalte oss at han var en venn av Clive. Matt var overrasket over at det faktisk fantes et progressivt band i området som Clive ikke visste om og satte oss i kontakt med han uansett om han kom med i bandet eller ikke(kjekk kar). Rett etter ble Hybrid oppløst, men keyboardisten og jeg fortsatte å treffe Clive og diskutere neste trekk over et glass og to. Alt jeg siden har gjort musikalsk kan spores tilbake til den introduksjonen, så det var en svært viktig tid.

Å bo nær London, hvordan påvirket det din musikalske utvikling?
Det kjedelige svaret er “ikke I det hele tatt”. Jeg spilte noen gig i London, kjøpte utstyr der, men jeg kan helt ærlig si at min verden ville vært veldig like denne om London ikke hadde vært i nærheten.

Beskriv den musikalske konteksten du vokste opp I – hva skjedde rundt deg?
På slutten av tenårene mine ekspolderte Indie musikken og ble mainstream, uten at jeg løftet et øenbryn. Ved siden av ironien i at ”uavhengige” band ga ut album på store selskaper og låtene deres hørtes mistenkelig like ut gjorde den greia lite for meg. Jeg var allerede introdusert til rock på slutten av skolegangen min og introdusert til prog kort tid etter det, så mainstream tenkte jeg ikke på. I forhold til å få spille var det få muligheter utenom å hoppe på Indie bøgen (takk, men nei takk) eller blues/rock coverband. Jeg satset på det siste for å få erfaring i å spille live, samtidig som andre mer interessante band jeg var involvert i aldri så ut til ”ta av”. Sannsynligvis fordi de ikke var bra nok.

Gi oss noen få linjer om deg selv nå, musikken, livet, jobb og dine ambisjoner.
Jeg er en enkel og  avslappet person med en miserabel gammel kyniker inni der et sted (ikke langt nok inni der mener enkelte). Utenom musikken setter jeg pris på kung fu og suang yang, som er strålende for å holde kroppen i orden og har en legmanns interesse for filosofi og fysikk. Som leder i posten får jeg for tiden penger til å betale regninger. Å spille bass i progband drar nemlig ikke inn millioner. Jeg er mer interessert i å være involvert i et prosjekt jeg tror på musikalskt enn å sikte på å få ut så mye penger som mulig fra musikken. Når alt kommer til alt så ønsker jeg jo bare å kunne se tilbake på de albumene jeg har gjort og være stolt.

Hva er dine 3 personlige favoritter blant progutgivelser?
Selling England By The Pound med Genesis var albumet som fikk meg inn I proggen, så det må være med. Going For The One med Yes har alltid vært en favoritt, etter min smak det mest enhetlige albumet deres og har noen av deres beste låter. I de senere år har Bridge Across Forever med Transatlantic blitt en favoritt.

Er du positive til merkelappen prog, eller misliker du den?
Jeg har ingen problemer med at musikken jeg er involvert I og lytter til blir kallt prog. Det er det det er og det er den eneste måten jeg kan beskrive den på utenom ville lyde pretensiøst ut (noe mange nok vil si er passende). Jeg vet at for mange mennesker er prog blitt et skittent ord i musikkbransjen, men det skyldes bare at det ikke er deres greie. Akkurat som mange mennesker blir fjerne når man nevner rap, metal eller klassisk musikk. Noen band/artister liker ikke å bli satt i bås, men jeg tror det er et viktig utgangspunkt for å finne et publikum og for at fans skal kunne finne og oppdage musikken de liker.

Bassgitaren og deg – hvordan ble dere venner?
Noen venner på skolen var I ferd med å sette sammen et band og inviterte meg med, til tross for at jeg ikke hadde mer musikalsk erfaring enn fra triangelen på skolen (noe jeg sikkert ikke var god på). Det var en ledig plass for trommis og bassist. Jeg valgte det som passet på mitt soverom og var enklest å få med seg på øvelser. Så slik var det – istedenfor å være inspirert av en glitrende bassist handlet det om god gammeldags latskap.

Hvem har inspirert deg mest musikalsk?
Geddy Lee (Rush) har vært den som har påvirket min spilling mest. Jeg har alltid likt det kreative i basslinjene hans og måten stilen hans hele tiden har utviklet seg, samtidig som man har kunnet kjenne igjen kjernen i hans uttrykk.

Medicine Man, ikke det mest kjente progbandet selv om bade du og clive Nolan var med. Hva var greia til bandet?
John Bowman var trommis, låtskriver og hovedpersonen I Medicine man. Han hadde skrevet et album om men manglet band. Derfor dukket han opp I Thin Ice studios, Clive, Pete Gee og Karl Groom spilte sine respective instrumenter mens Moon sang. Etter utgivelsen var Clive, Pete and Karl utilgjengelige for promoterings jobber på grunn av andre forpliktelser I band og prosjekter. Så Clive, som jeg nettopp var blitt introdusert for foreslo at jeg tok bassjobben. Jeg lyttet til albumet, likte låtene og takket ja til spillejobbene. Det kom to album til, men uheldigvis var det begrenset interesse uten de store navnene ombord, så det stoppet liksom bare der. For å være ærlig så vil jeg si at de to første var mer rock/pop album med et hint av prog og kanskje det var problemet, for proggy for mainstream og ikke proggy nok for prog fans. Synd, for det var noen gode låter der.

Janison Edge og deres ene album (forløpig) – hva har det betydd for deg og hvordan var stemningen innad i bandet?
Jeg har alltid vært stolt over å ha vært en part av det albumet. Jeg husker jeg ble med i et annet band som hadde sett oss spille og som likte albumet og det som skulle vært min audition ble omvendt, det skjønte jeg på kommentarene deres. De ville virkelig gjøre et godt inntrykk fordi de hadde et Janison Edge medlem nesten med i bandet sitt. Det var både smigrende og morsomt (selv om det bare tok et par øvelser før den gode oppførselen degenererte til noe mer normalt). Atmosfæren I Janison Edge er veldig god. Vi er en trivelig gjeng og selv om alle er veldig god på det de gjør så er det lite ego og selvhevdelse på gang. Jeg ser fram til et nytt album.
 
For tiden er du en del av Oliver Wakeman Band, et velkjent prog navn. Hvordan er Wakeman jr. å jobbe med?
Oliver er veldig lett å jobbe sammen med, primært på grunnlag av hans sans for humor, et uttømmelig opphav av anekdoter og en klar tanke om hvordan musikken burde være. Han er meget god til å skjønne hvis en sang ikke kommer til å funke godt live, eller bare en del av låten og er ikke redd for å skrive om i løpet av øvelser. Han virker alltid klar for å legge inn en solo bit innimellom slik at alle bandmedlemmene får en del av fokuset. Jeg har faktisk aldri fått så mange soloer som jeg får bare i løpet av en Wakeman gig.

Hva kan du dele med oss fra livet på innsiden av Oliver Wakeman Band om konserter, øvelser og de mer saftige detaljene?
Det hele startet med at Oliver bestemte seg for at han ville ha et rockeband på det neste albumet sitt, noe som ble et farvel til det han tidligere hadde utgitt. Det ferdige produktet var Mother's Ruin, men etter det ble ferdig bestemte bassisten seg for å slutte p.g.a. personlige årsaker, så da nevnte Mr Wagstaffe mitt navn. Det var veldig hektisk fordi det var allerede spillejobber i nær framtid og Paul Manzi hadde også nettopp sluttet seg til bandet som vokalist. Vi hadde mye å lære på kort tid. Heldigvis falt brikkene på plass umiddelbart og spillejobbene gikk fint. Øvelsene er avslappede og gøyale, mest p.g.a. humoren i bandet, som faktisk når helt ut til publikum på konsertene. Jeg tror ingen i bandet vil krangle på at høydepunktet så langt har vært innspillingen av live dvd`en i Katowice i Polen. Responsen fra publikum var fantastisk. Når det gjelder de mer saftige detaljene, det ville være å sladre…..

Hva er prog?
Den er vrien. Jeg kjenner prog når jeg hører det, men å sette fingen på akkurat hvilken detalj som gjør det til prog er ikke alltid like åpenbart og enkelt. Det handler ikke bare om lange låter. Det er mange låter på 4 minutter som er prog. Det er heller ikke bare prangende, tekniske biter med musikk, Pink Floyd er et eksempel på et band som ikke faller inn i den kategorien. Jeg tror det er en mengde elementer som kan kombineres for å definere prog, men det er ikke et kjennetegn som alene kan definere en låt og slå fast at det er en proglåt (ok, nå bare skravler jeg ivei). Jeg tenker at det er vel ikke først å fremst låter det handler om, men musikkstykker, komposisjoner uten begrensninger fra en eller annen bestemt struktur, men det er ikke dekkende nok i det hele t

Hva var prog på 70 tallet og hvem var proggerne på 70 tallet?
Prog på 70 tallet var mer å eksperimentere og prøve å gjøre noe unikt, mens 80 tallet handlet om bygget på stiler og ”sounds” som var langt mer definerte. Jeg mener at alle band prøvde å gjøre noe nytt samtidig som de gikk på siden av datidens populær musikk og dens struktur og form – var prog. Jeg regner med at mange vil si at dette er vagt.

Gi oss ditt all-star progband
Jeg regner da med at detaljer som det å fremdeles være i live ikke er nødvendig for å bli regent med.
På bandets viktigste instrument, bass gitar, Geddy Lee. Tony Banks på keyboard (slik han spilte og eksperimenterte på 70 tallet). Jeg kjører med 2 gitarister, Steve Hackett og Steve Vai, en uvanlig kombinasjon. Men fy til alle som mener Steve Vai bare er ”se hvor mange toner jeg kan spille” show off. Jeg vet han ikke naturlig faller inn i prog kategorien, men han er eksepsjonelt kreativ og eksperimenterende gitarist og låtskriver, mer enn mange av dagens prog gitarister. Valg av vokalist ville bygge på hvordan bandet låt – og la oss være ærlige, ingen vet hva dette bandet ville låte som. Det er vel faktisk en fæl kombinasjon og jeg slutter som manager og gir opp.

Var Deep Purple, Rainbow og Blackmore spesielt noensinne prog I dine ører?
Jeg må innrømme at jeg ikke er veldig godt kjent med Purple eller Rainbow(ja, brenn hedningen) men det jeg har hørt er for meg meget gode rockelåter fremfor prog.

Hva er neste musikalske utfordring for deg?
Jeg har flere ting på gang. Som du vet har vi begynt å jobbe med et nytt Janison Edge album som jeg ser fram til å bli hektet på. Videre er det innspilling for det neste Oliver Wakeman albumet. Det må bare finnes tid mellom spillejobber(han har hatt det travelt bl.a. med YES). Jeg spiller også inn bass for Dave O'List (fra The Nice) sitt nye album, det er noen veldig bra, interessante låter hvor jeg får gjøre en del eksperimentelt på bassen. Jeg har også sagt ja til å lage lydspor til en amatør film, det blir interessant. Jeg skriver jo en del, men har aldri skrevet noe slikt før, det bør bli moro.

Hva skjer med prog I den nærmeste framtiden? Hvem er framtiden for prog?
Det ville vært flott, men det er neppe realistisk, å se et progband virkelig slå gjennom til et mye større publikum. Dream Theater har oppnådd dette til en viss grad og jeg mente Spock's Beard var nær før Neal Morse forlot bandet. Jeg tror det er vanskelig å spå hvem som er framtiden for prog siden det utvikler seg i så mange retninger (noe som er topp og på mange måter poenget). Jeg regner med at tiden vil vise oss hvem.