Deep Purple er etter sigende inne i sin avskjedsturne som band og i den anledning gjestet de Norge med besøk i Trondheim og Oslo. Avskjedsturne hadde også det mindre kjente bandet Tiebraker fra Odda. De var en god aperetif til kveldens hovedmeny. De lå i samme gate som hovedbandet med sin bluesaktige rock og gamle forsterkere fra 70 tallet. Med en karismatisk vokalist som ikke hørtes norsk ut, kunne vi godt hørt mer av de enn deres tilmålte 25 minutter.

Presis 20.30 startet Deep Purple opp. De begynte sakte og pyntelig med Time for Bedlam, som også er åpningssporet på deres nye skive. Alt i låt nummer 2 kom ”Fireball”, tett etterfulgt av klassikerne ”Bloodsucker” og ”Strange kind of woman” fra deres storhetstid på tidlig 70 tall.


Photo by Øivind Svendsen // www.studioscape.org

Mulig vokalist Ian Gillan hadde spist en del spinat siden sist opptreden i Oslo Spektrum. Fordi stemmen hørtes bedre og friskere ut samtidig som han bar en Skipper n trøye. Det var nok ikke bare han som hadde tatt spinat, fordi hele bandet låt forfriskende og oste av spilleglede.

Etter hvert kom deres hyllest til avdøde Jon Lord ”Uncommon man” og eneste låt fra deres forrige skive. Her briljerte Don Airey på tangentene med ett flott mellomspill og med Steve Morse flotte gitarspill bidro dette til å minnes Deep Purple`s King. Jeg savner fortsatt den spontaniteten og jammingen Jon og Ritchie hadde på scenen. Don og Steve gjør ikke det samme, men for all del, vi kunne ikke fått bedre erstattere.


Photo by Øivind Svendsen // www.studioscape.org

Neste låt er etter min mening beste låt fra siste skiva ”Infinite”; ”The surprising” som Ian sier er litt creepy , med flott mellomspill av Don. Det er særlig på neste låt ”Lazy” jeg savner Jon og Rithie`s improviasjoner, men her improviserer Ian og tar fram munnspillet. Don imponerer på nytt på ”Birds of prey” hvor han legger til fuglelyder på sin keybord.

Fra comeback skiva ”Perfect Stranger” hvor de spiller hovedlåta og i tillegg ”Knocking at your back Door” ser vi at Ian sliter litt med stemmen og må ta seg noen runder bak scenen hvorpå Don på sitt mellomspill hyller Grieg med deler av ”Solveigs sang” og ”Dovregubbens hall”, en fin publikumsgest. På ”Space Truckin” er Ian Paice i sitt ess. Etter han fikk hjernedrypp så er han fornuftig nok til å korte ned på trommesoloene. Låta går rett over i deres største hit og som de alltid må spille; ”Smoke on the water”.


Photo by Øivind Svendsen // www.studioscape.org

Etter en liten pause kommer de inn for ett par ekstranumre, hvor Ian kommer skrålende inn på scenen med håndkleet hengende over skuldra, mens han
skryter uhemmet av publikum, som er så fantastiske. Og det skal de ha ros for, fordi hele salen er med og klapper de inn igjen. Så kommer deres første hit ”Hush” som endelig gir Roger anledning til å vise hva han kan med sin bassolo.

Det hele ender i svarte natta, eller ”Black Night” som de avslutter kvelden med. Og det hele ender som det begynte, med bilde av de 5 uthugget i ett isfjell.

Steve har moderert sitt gitarspill og Ian har moderert sin stemme og det passer bedre til dagens utgave av Deep Purple. Men disse spreke 70 åringene kan ikke gi seg enda, så jeg vedder på at vi ikke har hørt de for siste gang enda. De elsker sitt publikum og det samme gjør vi. Jeg har sett de mange ganger og mener de eldes med glans.


Photo by Øivind Svendsen // www.studioscape.org

TERNINGKAST: 8/10
BILDESERIE: http://blackmoon.no/?p=6885

AUTHOR: Finn Johnsrud