Når et band som er innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame kommer til Stavanger er det bare å stille opp. Så enkelt er det faktisk. Hvor ofte har vi et band av et slikt kaliber her i oljehovedstaden? The Hollies har holdt på i 55 år og virker ikke til å engang å ha vurdert å gi seg på enda en stund, selv om ikke alle dagens medlemmer har vært med like lenge.

Det har gitarist Tony Hicks, som gjennom hele konserten stråler som en sol og leverer gitardribling av ypperste klasse. Han briljerer og gir oss en leksjon i perfekt gitarspill, jeg vil trekke fram soloen i sangen «Look Through Any Window» som et absolutt høydepunkt. Her måtte en erfaren konsertgåer som meg selv klappe hendene sammen i begeistring.

Trommis Bobby Elliott har også vært fast medlem siden den spede begynnelsen av The Hollies og han holder fortsatt koken så det holder. Han spiller med en entusiasme og glede som smitter over på de andre i bandet og han har til og med energi til å vandre litt rundt på scenen når han har et ledig øyeblikk. Han ler og tuller litt med de andre i bandet og da helst med bassist og den lengstlevende av «de nye» i bandet, Ray Stiles, som har vært med i over 30 år nå! Man kan vel ikke akkurat kalle han for en nybegynner …

Bobby Elliott kan informere oss om at han akkurat har skrevet ferdig boken sin om 55 år i rockens tjeneste og alt som følger med det livet han har levd. Den kommer i butikkene snart, lover han. The Hollies var sammen med blant annet The Beatles et av de mest populære britiske rockebandene på 60-tallet. De er et merseybeats-band, selv om de er fra Manchester og de flyttet faktisk inn i The Cavern Club i Liverpool etter at The Beatles hadde vokst ut av lokalet. The Hollies stakk seg ut fra alle de andre ved at de perfeksjonerte bruken av trestemt harmoni, noe de fremdeles behersker bedre enn noen andre.

Konserten i kveld starter med godbitene «King Midas In Reverse» som glir rett over i «I Can’t Let Go». Publikumet er med fra første stavtak og 60-tallsfesten er i gang, mens det ligger en dis av rødvin over konserthuset. Etter et lite hvileskjær får vi en strålende versjon av «Jennifer Eccles», samt en moderne versjon av «The Carousel», som ikke helt faller i smak. Publikumet vet hva de vil ha og det har ikke noe som helst med moderne å gjøre.

Bandet har delt kvelden i to, med en pause midt i for at både bandet og publikum skal få hentet seg litt inn igjen og gjerne fylt på med litt mer rødvin. Det første settet byr på en del nyere låter som «Weakness» og den helt spiller nye «Priceless». Det er bra at bandet gir ut nytt materiale og prøver å holde seg aktuelle. Dessverre er publikumet nok kommet i kveld for å høre schlægerne og responsen blir deretter.

Det andre settet derimot byr etter hvert på en parade av hit som få kan vise til. Vi få på en fortreffelig måte servert låter som «Bus Stop», «Stop! Stop! Stop!», «Carrie Anne» og den legendariske «He Ain’t Heavy, He’s My Brother». Og som ikke det var nok kommer «Long Cool Woman in a Black Dress» som ekstranummer og kvelden avsluttes på en glimrende måte av britpop-legendene fra Manchester.

Dette var tredje gangen The Hollies spilte i Stavanger og selv om bandet nok var litt mer aktuelle både i 1966 og sist i 1977, så kan de fremdeles levere en flott rockeopplevelse. Det blir til tider litt stivbent og planlagt fra scenekanten, men vokalist Peter Howarth gjør sitt beste for å forsikre oss om at de har hatt en fantastisk kveld, til tross for et par mislykkede forsøk på å få et noe livløst publikum med på allsang.

 

AUTHOR: Glenn Knudsen
No Comments

Leave a Comment

Your email address will not be published.